skattland

Rotordet «skatt» (skattr) ble i middelalderen brukt om ulike ytelser, fra sporadiske tjenester og symboltunge tributter innkrevd fra kongelige vasaller, til faste avgifter og plikter ilagt kongens undersåtter. Mens enkelte territorier, som Hebridene og Man, ble regnet som skattland utelukkende på grunnlag av lokalfyrstenes føydale underordning og tributtplikt overfor Norges konge, ble andre, som Orknøyene, Hjaltland, Færøyene og Island, i varierende grad innordnet – men aldri fullt ut integrert – i et norsksentrert stats- og finanssystem. Nidarosprovinsens rett siden 1152/1153 til å oppkreve tiende og andre kirkelige inntekter i sine oversjøiske bispedømmer understøttet, og var i noen tilfeller en forutsetning for, utvidelsen av det norske herredømmet i Nord-Atlanteren.

Kongemaktens herredømme over skattlandene ble nedfelt i Magnus Lagabøtes Landslov av 1274, som forutsetter at «en av Guds tjenere skal være konge over hele Norgesveldet, både innenlands og i skattlandene». Innføringen av kongelig lovgivning bidro til å styrke samspillet mellom finans- og rettsforvaltning i skattlandene, som fikk egne lagting ledet av kongelige lagmenn og lokale lagrettemenn. Blant lagtingenes viktigste oppgaver var etterprøving av tvister knyttet til kongens og hans sysselmenns ulike inntektskrav.

Sysselmenn på 1200- og 1300-tallet var pålagt årlig å overføre kongens andel av inntekter fra skattlandene til den kongelige skattmesteren (fehirden) i Bergen. Dette skjedde ofte i forbindelse med handelsreiser, ettersom skattlandene senest fra 1294 var forpliktet til å levere handelsvarer for omsetning i Bergen. Kongen hadde i denne sammenheng også forkjøpsrett på varer fra skattlandene.

Som ellers i Norges kongerike ble skattlandenes ytelser utredet i naturalia og foredlede råvarer, særlig vadmel og smør, men også ull, saueskinn, talg, tørrfisk og fjær. Det foreligger få sikre opplysninger om den norske kronens avkastning fra skattlandene i høy- og senmiddelalderen. Den synes likevel å ha utgjort en relativt liten del av kongemaktens samlede inntekter, anslagsvis under fem prosent på det meste, tidlig på 1300-tallet. Politisk underordning ser heller ikke ut til å ha representert noen betydelig økonomisk byrde for skattlandsbefolkningene, som i bytte mot moderate årlige ytelser mottok løfter om rettsvern og regelmessige tilførsler fra Norge.

Den ære og prestisje som var knyttet til skatteytelsen, utgjorde samtidig en form for symbolsk kapital for kronen og dens representanter, og fremheves derfor sterkt i både kongesagaer og norsk-latinsk historieskriving fra høymiddelalderen. Kronens beskjedne inntekt kunne dessuten bidra til underhold av en liten gruppe menn i kongens forvaltningsapparat, i første rekke sysselmenn, som gjerne ble avlønnet med en andel av kronens bøteinntekter.

Finansforvaltningen i skattlandene ble gradvis mer uoversiktlig i senmiddelalderen, etter hvert som kongene ga styringsmenn len på ulike vilkår. Mens enkelte fortsatt var pålagt å bokføre og avlevere inntekter til skattekammeret i Bergen, ble andre fritatt for regnskapsplikt og innvilget rett til brorparten av kronens overskudd fra skatter, bøter og landskyld mot årlige avgifter.

Utviklingen gjenspeiler monarkiets politiske omprioriteringer etter 1380-årene, da tyngdepunktet i den kongelige forvaltningen ble flyttet til Danmark. For den fellesnordiske kongemakten (Kalmarunionen) hadde de relativt tynt befolkede norsk-nordatlantiske besittelsene liten økonomisk, strategisk og ideologisk betydning sammenlignet med de danske og svenske områdene rundt Østersjøen. Gjennom en liberal lenspolitikk kunne kongemakten opprettholde formelt herredømme og sikre en stabil, om enn beskjeden, inntekt fra lensavgifter, uten selv å bli belastet med administrativt ansvar.

Norges innflytelse i Nord-Atlanteren avtok gradvis utover 1400- og 1500-tallet. Verken de norrøne bosetningene på Grønland, som var forlatt før midten av 1400-tallet, eller Orknøyene og Hjaltland, som ble pantsatt til Skottland i 1468 og 1469, utgjorde lenger noen nevneverdig inntektskilde for kongemakten eller dens embetsmenn i Norge. Samtidig ble flere utenlandske, særlig nordtyske aktører, innvilget handelsprivilegier og len på Island og Færøyene. Dette bidro til å svekke Bergens tradisjonelle forvaltnings- og handelspolitiske posisjon i regionen.

Kongemaktens skattlandspolitikk ble et stridstema i senmiddelalderen, da Norges riksråd hevdet rett til å overveie og eventuelt sanksjonere alle kongelige beslutninger som angikk Norge og den norske kronen, herunder kronens oversjøiske besittelser. Riksrådets prinsipielle krav om medvirkning falt imidlertid bort med oppløsningen av rådet under Kristian 3. i 1536/1537. Til tross for denne kongens formelle forsøk på å legge de gammelnorske skattlandene «under Danmarks krone til evig tid», slik det heter i den såkalte Norgesparagrafen i kongens håndfesting fra 1536, fortsatte de likevel å bli omtalt som biland under Norge og den norske kronen gjennom 1500-, 1600- og 1700-tallet.

Skattlandsbegrepet forekommer i ulike språk og skriveformer i kilder fra høy- og senmiddelalderen. Det ble oversatt direkte til schatlande på mellomnedertysk, og noe friere til de tributariis insulis («tributtøyene»), insulas regni Norvegiae («Norges konges øyer») og insulae nostrae («våre øyer») på latin. Dansk-norske kilder fra 1500- og 1600-tallet omtaler skattlandene som Noriges krones øland og senere som Norges rikes ledemod og biland. Kieltraktaten av 1814, som blant annet avklarte Danmarks krav på gammelnorske territorier, beskrev Island, Færøyene og Grønland som les dépendances du Royaume de Norvège («kongeriket Norges underliggende områder»).

• biland
• Norge i høymiddelalderen
• Norgesveldet
• Vesterhavsøyene

• Imsen, Steinar (red.) (2014): Rex Insularum. The King of Norway and his Skattlands as a Political System c. 1260–c. 1450. Bergen: Fagbokforlaget.
• Imsen, Steinar (2018): Kongemakt og skattland. Den norske kongens rike utenfor Norge i middelalderen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
• Wærdahl, Randi Bjørshol (2011): The Incorporation and Integration of the King's Tributary Lands into the Norwegian Realm c. 1195–1397. Leiden, Nederland: Brill Publishers.