stallare

Stallarembetet er både tidligst og mest utfyllende omtalt i norsk sammenheng. Det kan være inspirert av forhold i det angelsaksiske England. I sagalitteraturen finnes dette embetet allerede i Olav Tryggvasons regjeringstid (995–1000), med de samme mangfoldige oppgavene som dem vi kjenner fra hirdloven til Magnus Lagabøte (konge 1263–1280). Det er grunn til å tro at sagaforfatterne i omtalen av stallarens funksjoner og posisjon i hirdorganisasjonen er påvirket av forholdene i egen samtid, mer enn 200 år senere.

Man kan trolig feste større lit til Snorre Sturlassons skildring av Bjørn Stallare, som var Olav Haraldssons (konge 1015–1030) mest betrodde mann. Han er også omtalt i skaldekvad som antas å ha blitt diktet i hans levetid. Man kan derfor regne med at embetet senest ble innført da, selv om man også hos Snorre må gå ut fra at beskrivelsene av stallarens funksjoner forteller mer om situasjonen på sagaforfatterens egen tid enn om Bjørn Stallares faktiske oppgaver i kong Olavs hird.

Om ikke tidligere, må stallarembetet på Snorres tid (1179–1241) ha fått en fremtredende posisjon. Både Gulatingslova og Frostatingslova ga stallaren personlig status på linje med lendmennene (senere kalt baroner). Gulatingslova presiserte at en sønn av en stallare skulle ha rettsstatus etter sin ættebakgrunn, også om han ikke selv ble stallare (og dermed fikk såkalt lendmanns rett). På 1200-tallet var det flere eksempler på at stallarer ble utnevnt til lendmenn.

Etter Magnus Lagabøtes hirdlov hadde stallaren samme rettslige status som en lendmann. I samsvar med dette ga hirdloven stallaren dessuten den samme rett som lendmennene til 15 marks veitsle fra kongen, det vil si inntektene av 15 markebol krongods, som tilsvarte 7–8 gode gårder. Men i motsetning til lendmennene, presiseres det i hirdloven at stallaren skulle ha sine veitsler i rede penger, altså betales umiddelbart. Det reflekterer trolig at han vanligvis var en del av den såkalte bordfaste hirden som fulgte kongen på reisene rundt i landet, mens lendmennene eller baronene ofte satt rundt i distriktene og deltok i forvaltningen av krongodset.

Ifølge hirdloven var stallarens sentrale embetsplikt å føre ordet på kongens vegne overalt hvor kongen befalte ham å gjøre det, enten det var på tingene, på interne hirdstevner eller i andre sammenhenger. Stallaren skulle også på bud fra kongen føre saker for ham for retten.

Samtidig hørte det til embetsplikten å være talsmann for hirden og legge frem for kongen alle relevante saker derfra. Embetsinstruksen påla ham også sammen med merkesmannen å være til stede på alle møter i hirden, både vanlige hirdstevner og såkalte gjestestevner, og i samråd med kongen bidra til forlik mellom hirdmennene og gjestene i saker der det var påkrevd. Dette ga stallaren og merkesmannen en slags domsmyndighet som forliksdommere i tvister innad i hirdorganisasjonen. Det forutsatte en viss kjennskap til lov og rett.

I hirdloven er det også spor etter den funksjonen som trolig har gitt embetet navn. Det fastslås at stallaren skulle ordne med skyss for kongen når han reiste rundt i landet. Med den omfattende reisevirksomheten, med stort følge, som kjennetegner det norske høymiddelalderkongedømmet, må dette ha vært en betydelig administrativ oppgave. Det er også blitt foreslått at det til denne funksjonen hørte et ansvar for å få til en noenlunde rettferdig fordeling av den byrdefulle skyssplikten som hvilte på bøndene i forbindelse med disse reisene.

Fra Magnus Lagabøtes tid er det likevel tegn i kildene på at stallarembetet allerede mot slutten av Håkon 4. Håkonssons regjeringstid (1217–1263) var i ferd med å bli mindre viktig. Ved noen anledninger nevnes mer enn én stallare på samme tid. Eirik Magnusson (1280–1299) var trolig den siste norske kongen som hadde stallarer i hirden sin. Embetet nevnes ikke i kildene etter hans regjeringstid. Instruksen for det nyere kanslerembetet i hirdskråen viser at dette embetet på Magnus Lagabøtes tid hadde fått høyere formell status, og antyder at kansleren var i ferd med å fortrenge stallaren som den fremste og politisk ledende blant kongens embetsmenn. Andre av stallarens oppgaver synes å ha blitt overtatt av en annen ledende hirdembetsmann, merkesmannen. Dette kan være en del av forklaringen på at Håkon 5. i 1308 bestemte at det skulle være to merkesmenn.

I Danmark og Sverige ble stallarembetet derimot videreført i senmiddelalderen. Her ble imidlertid embetstittelen byttet ut med den innholdsmessig beslektede tittelen marsk allerede tidlig på 1200-tallet.

• kansler
• drottsete
• merkesmann
• hird
• Norge i høymiddelalderen