nasjonal sikkerhet

Begrepet nasjonal sikkerhet ble i nyere tid definert i USA gjennom den nasjonale sikkerhetsloven av 1947. Loven ble brukt for å reorganisere forsvaret, samt utenriks-, og sikkerhetspolitikken i USA etter andre verdenskrig. Gjennom loven ble etterretningsorganisasjonen Central Intelligence Agency (CIA) og det nasjonale sikkerhetsrådet etablert.

Historisk kan begrepet nasjonal sikkerhet sammenlignes med begreper som rikets sikkerhet. Rikets sikkerhet handlet før moderne tid om beskyttelse og forsvar av kongemakten som statens overhode, og dennes maktapparat. Etterretning var også sentralt i beskyttelsen av kongemakten i denne perioden.

Begrepet omhandler beskyttelse mot både Indre og ytre fiender. Fredsavtalene i Westfalen i 1648, etter tretti år med religionskrig, bidro til etableringen av verdensorden som vi kjenner den i dag med suverene stater som kontrollerer et geografisk avgrenset område. Denne ordningen forutsetter at makthaverne kan og vil forsvare staten og eget territorium mot interne og eksterne trusler.

Konseptet nasjonal sikkerhet er nært knyttet til utenrikspolitikk. Det vil si Norges relasjon til omverden gjennom utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk og diplomati.

Konseptet er også knyttet til konkurranse og konflikt mellom stater, samt organisasjoner og individer som bruker virkemidler som krig, trusler om krig, terrorisme, etterretningsvirksomhet, sabotasje, subversjon og kriminalitet for å fremme egne mål på bekostning av, eller til ulempe for, Norge.

Gjennom utenriks- og sikkerhetspolitikken har Norge inngått allianser og samarbeid for å sikre Norge mot indre og ytre fiender. Eksempler på dette er medlemskap i NATO.

I tillegg til utenriks- og sikkerhetspolitikk er Forsvaret, etterretning og kontraetterretning de viktigste virkemidlene innen nasjonal sikkerhet.

Det betyr at etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) i Norge er viktige innen nasjonal sikkerhet fordi de gjennom etterretning bidrar til å skape kunnskap om trusler og verden rundt oss. I tillegg bidrar EOS-tjenestene med å sikre både militær og sivil side gjennom kontraetterretning og forebyggende sikkerhet.

EOS-tjenestene støtter statsministerens kontor, Forsvaret, utenriksdepartementet og det øvrige statsapparatet med kunnskap om interne og eksterne trusler og hendelser som påvirker Norge som stat og samfunn.