forsamlingsfrihet

Forsamlingsfrihet er retten til å komme sammen for å drøfte eller gi uttrykk for fellesinteresser. Forsamlingsfriheten er blant de menneskerettighetene som er anerkjent i de fleste demokratiske land. Forsamlingsfrihet har særlig nær sammenheng med foreningsfrihet, ved at begge gjelder retten til samkvem med andre. Forskjellen ligger i at foreninger gjerne har et mer varig og mer organisert preg enn forsamlinger. Forsamlingsfrihet har også nær sammenheng med andre rettigheter, slik som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Faktaboks

Også kjent som

forsamlingsrett

Internasjonalt er forsamlingsfriheten beskyttet av FNs menneskerettighetserklæring av 1948 (artikkel 20), i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) av 1951 (artikkel 11) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (artikkel 21).

Norge

I Norge ble forsamlingsfriheten uttrykkelig grunnlovsfestet med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, da det ble vedtatt et nytt annet avsnitt i § 101 om at alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.

I 1814 inneholdt ikke Grunnloven noen liknende bestemmelse, men den bygget likevel på en forutsetning om at fredelige forsamlinger skulle være tillatt, særlig gjennom forbudet mot militær maktbruk mot forsamlinger (som opprinnelig stod i § 27, men som ble flyttet til § 99 ved revisjonen i november 1814). Forsamlingsfriheten stod likevel vesentlig svakere enn i dag, særlig med hensyn til religiøse forsamlinger. Konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekmenn å arrangere religiøse forsamlinger uten samtykke fra sognepresten. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, noe som førte til en vesentlig styrking av forsamlingsfriheten. En annen betydelig utvikling fant sted innenfor arbeiderbevegelsen. Utover på 1800-tallet ble det dannet flere arbeiderforeninger og organisert folkemøter, som offentlige myndigheter fant at ikke kunne forbys på grunn av forsamlingsfriheten. Frem mot våre dager har forsamlingsfriheten blitt styrket ytterligere, blant annet gjennom fremveksten av internasjonale menneskerettigheter.

Omfang

Forsamlingsfriheten beskytter retten for to eller flere mennesker til å møtes, enten planlagt eller mer tilfeldig. Friheten verner også retten til ikke å møtes i forsamlinger. Formålet med en forsamling har i utgangspunktet ikke betydning, men det kreves at formålet er fredelig. For fredelige forsamlinger har offentlige myndigheter en plikt til ikke å gripe inn i forsamlingen, og en plikt til å legge aktivt til rette for at forsamlingen kan finne sted.

Forsamlingsfriheten gjelder imidlertid ikke uavkortet. Grunnloven § 101 annet ledd må leses i lys av EMK artikkel 11, som tillater at det gripes inn i rettigheten hvis inngrepet har hjemmel i lov, har et legitimt formål, og er forholdsmessig. I praksis bestemmer som regel politivedtektene i de enkelte kommuner at forsamlinger, møter og lignende på offentlig sted må godkjennes av politiet eller varsles på forhånd. Under visse vilkår kan politiet også forby offentlige møter på privat grunn.

Positive retter

Bestemmelsen er også tolket utvidende av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) slik at den inneholder en aktivitetsplikt (såkalte positive forpliktelser) for myndigheten. Dette kan blant annet innebære at staten må gjennomføre sikringstiltak for å sikre at innbyggerne kan holde demonstrasjoner uten frykt for å bli angrepet av motdemonstranter. Eksistensen av de positive forpliktelsene er slått fast i en rekke avgjørelser i EMD, blant annet i saken Plattform «Ärzte für das Leben» mot Østerrike (avsnitt 32). Myndighetens forpliktelser kan også være sterkere overfor minoriteter og spesielt sårbare grupper, for eksempel i saken Bączkowski med flere mot Polen (avsnitt 64). Dette er et utslag av EMDs prinsipp om at alle rettigheter skal tolkes slik at de blir reelle og effektive.

Aktivitetsplikten er en innsatsforpliktelse, der staten har vid skjønnsmargin når det kommer til valg av tiltak. Innholdet i myndighetenes forpliktelse er nærmere presisert i EMDs praksis, for eksempel i saken Plattform «Ärzte für das Leben» mot Østerrike avsnitt 32–34. I korte trekk må statene iverksette rimelige og hensiktsmessige tiltak («reasonable and appropriate measures») for å sikre at demonstrasjoner kan gjennomføres på fredelig vis.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Menneskerettigheter

Kjetil Mujezinović Larsen
Professor, Universitetet i Oslo