fjord

I geologisk fagterminologi brukes fjord om havbukter som er dannet ved at en isbre har formet og fordypet en tidligere dal. Det betyr at vannet i fjordene henger sammen med havet, og derfor er fjordbunnen alltid dypere enn havnivået. Dette kalles en overfordypning.

Isbreer former landskapet ved hjelp av erosjon, hovedsakelig gjennom to prosesser som kalles skuring og plukking. Isbreen i seg selv er plastisk under trykk. Det vil si at der isen møter underlaget, er den for myk til å forme landskapet. Isbreen plukker opp sand, grus og steiner som fryser inn i isen, og der denne sand- og grussålen møter underlaget fungerer isbreen som et sandpapir som skurer landskapet. Dette skjer ofte der trykket er høyt, for eksempel der isbreen møter en hindring i landskapet og man får smelting langs undersiden av breen. Resultatet av denne prosessen er glatte, skurete berg, som for eksempel svaberg. I tillegg plukker isbreen med seg større steiner og blokker, ofte i lesider av bevegelsesretningen til isen, der trykket er lavere og man får trykkavlastning og refrysing. Dette kan føre til brattere kanter i landskapet, gjerne nedstrøms i forhold til bevegelsesretningen til breen.

I områder som var preget av store isdekker under istidene i kvartær, virket begge disse erosjonsprosessene. Fjordlandskap karakteriseres av smale, dype nedskjæringer i landskapet, med flatere vidder i mellom. Både nedskjæringene og viddene i mellom var dekket av is, men erosjonen har virket mye kraftigere i de områdene der det allerede før istidene var forsenkninger i landskapet (for eksempel elvedaler eller forkastningssoner). Isbreenes erosjon blir i slike tilfeller selvforsterkende, der det allerede er en forsenkning fortsetter isbreen å erodere, relieffet blir forsterket og mer is glir ned i forsenkningene og eroderer dypere. På denne måten vil mer is trekkes ned i dalene og brehastigheten øker, noe som ytterligere forsterker erosjonen. Viddelandskapene mellom forsenkningene er preget av at isen i disse områdene har hatt lavere bevegelse og derfor mindre erosjon. Denne isdynamikken observeres også i isdekkene på Antarktis og Grønland i dag, der blant annet satellittmålinger viser at store mengder is dreneres ut i havet gjennom isstrømmer der det vil være fjorder når isen blir borte.

Noen steder vil isen erodere mer enn andre steder i et lengdeprofil som følger isstrømmen. Slike steder kan være dere flere isstrømmer møtes, eller der berggrunnen er mykere. På denne måten vil en dal ble dannet av en isbre ha et ujevnt lengdeprofil, slik at man i slike daler kan finne store og små innsjøer, i tillegg til at fjordbunnen også kan ha et ujevnt profil, og ofte med en grunn terskel i fjordmunningen.

Is kan i motsetning til elver erodere dypere enn havnivå. Der U-daler fylles med havvann etter at isen er smeltet bort, er det som i dag kalles fjorder. Breeroderte innsjøer kalles fjordsjøer, men har i dag ferskvann.

I dagligtale blir fjord ofte brukt om alle lange, smale havbukter. Noen ganger blir fjord også brukt om langstrakte innsjøer, for eksempel Tunnhovdfjorden.

I området som ble dekket av den Fennoskandiske innlandsisen, finner man fjordsystemer hovedsakelig i vest og nord. Dette skyldes det asymmetriske høydeprofilet til dette landområdet. Der kontinentalsokkelen møter dyphavet vest og nord for Fennoskandia, mistet iskappen kontakten med underlaget og kalvet. De høyeste fjellpartiene ligger vest i Fennoskandia, og det var her innlandsisen hadde sitt utgangspunkt. Da iskappene vokste seg større, ble kulminasjonsområdet for isbreene flyttet lenger øst, men det var likevel kortere vei vestover og nordover mot kontinentalskråningen enn det var østover og sørover der det var få naturlige begrensninger for hvor langt isbreene kunne flyte. Derfor ble distansen etterhvert kortere og relieffet større mot nord og vest, og isen eroderte mer effektivt og derfor dypere i disse områdene enn mot sør og øst, og det er derfor resultatet i disse områdene er overfordypede daler og fjordlandskap etter at isen smeltet bort. Også den undersjøiske dalen som strekker seg fra Oslofjorden og følger hele sørlandskysten til kontinentalsokkelen vest for Bergen (Norskerenna), ble dannet av drenering av is som først hadde retning mot sørøst før den dreiet vest- og nordvestover.

Norge har en lang og sterkt innskåret kystlinje med mange fjorder. De vestlige delene av Skandinavia består av et ujevnt, oppstykket landskap med tallrike øyer, skjær, sund og fjorder. Kystlinjen i Norge strekker seg over 13 breddegrader og er hele 57 000 kilometer lang. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden står på UNESCOs verdensarvliste. Sognefjorden er den nest lengste og nest dypeste fjorden på jorda. Den er imidlertid den lengste uten breer og der det bor folk langs hele fjorden.

Foruten i Norge finnes fjorder i en rekke andre fjellområder som var nediset under siste istid, blant annet Grønland, Alaska, British Columbia, Patagonia, South Island på New Zealand og Skottland. Fjordene ligger i utkanten av de store kontinentene som gjennom de siste 2-3 millioner år var dekket av innlandsis. Verdens lengste fjord er Scoresbysund (Ittoqqortoormiit) på Grønland.

Oppgitte lengder kan variere noe etter målemetode.

1. Cirka 120 kilometer Færder fyr/Torbjørnskjær fyr–Bonn (innerst i Bunnefjorden)
2. Cirka 240 kilometer inkludert Vestfjorden (Røst/Helligvær–Rombaksbotn)

Den indoeuropeiske opprinnelsen til navnet fjord er prtús fra por- eller per- og verbet 'fara', i betydningen 'å fare til den andre bredd'. Det norrøne substantivet fjörðr kan omsettes til et sted man ferdes. Det skandinaviske ordet fjord (ferþuz), er opprinnelsen til liknende europeiske ord: islandsk 'fjörður', svensk 'fjärd', engelsk 'ford', skotsk 'firth', og er relatert til gresk 'poros', latinsk 'portus' og tysk 'Furt'.

• fjord – vannforhold
• terskelfjord
• verdens lengste fjorder