Pyrenéhalvøya

Pyrenéhalvøya var forholdsvis lite berørt av de store ismassene som dekket mesteparten av Europa under istiden. De eldste sporene av mennesker er derfor tidlige.

I Cantabria ligger de store hulene Castillo og Morin med bosetningslag som har vært viktige for rekkefølgen av de paleolittiske kulturfasene. Fra Magdalénien-tiden, 21 000 til 13 000 år fvt, finnes en rekke praktfulle hulemalerier av dyr. Maleriene fra Altamira-grotten er blant de mest kjente. Helleristninger av skjematisk type kjennes fra både eldre og yngre steinalder. De finnes for eksempel i de store steinbygde kollektivgravene (megalittgraver). Flere tusen slike gravminner er kjent, og de utgjør de mest karakteristiske forhistoriske minnene på halvøya. De eldste megalittgravene er minst 6000 år gamle.

I yngre steinalder/kobberalder fantes fire ulike kulturgrupper på halvøya: den sentrale, den vestlige eller portugisiske megalittkulturen, den sørøstlige eller Almería-gruppen og den pyreneiske megalittkulturen, som først kjennes fra slutten av perioden.

Almería-gruppen kjennetegnes blant annet av landsbyer, med Los Millares som den mest kjente. Denne landsbyen ble utgravd i år 1900, og er den aller første som ble bygget på den iberiske halvøya, hvor den er datert til 3200–2200 fvt. Den er omgitt av en borgmur med fire befestede fort. Utenfor muren fantes en stor kollektiv gravplass med flere hundre ganggraver. De yngste funnene fra denne byen består av klokkebegerkeramikk. Denne keramikken er karakteristisk for en fase i europeisk kulturhistorie (se klokkebegerkultur). Denne arkeologiske kulturen er karakterisert ved keramikken, kobberdolker, håndleddsbeskyttere benyttet av bueskyttere og av en spesiell pilespisstype. Trolig har klokkebegerkulturen oppstått på Pyrenéhalvøya og så spredt seg over store deler av Europa.

Grunnlaget for de rike kobberalder- og bronsealderkulturene på halvøya er de store forekomstene av kobber og tinn som finnes der. Fra eldre bronsealder kjennes landsbyen El Argar, som lå på en åstopp i Almería. Byen, som ble utgravet i år 1890, var bosatt i perioden 1800–1000 fvt. Den har hatt rektangulære hus. Forskere har utgravd 1034 graver, og disse lå ikke i gravplasser, men under husene. Omfanget av keramikk, verktøy, smykker og våpen som er funnet i byen gjør at forskere anser samfunnet som hovedsakelig aristokratisk og krigersk. Befolkningen har stått i handelskontakt med Hellas. El Argar sluttet å eksistere i år 1500 fvt.

Jernalderen startet omkring 650 fvt. Denne perioden er karakterisert av kontakt med land rundt Middelhavet, men også av påvirkninger av keltisk kultur. Trolig har det skjedd en innvandring av keltiske stammer, og Hallstatt- og La Tène-impulser kan etterspores i så vel gravskikk som våpen og smykker. Langs middelhavskysten ble imidlertid nykommerne gradvis assimilert av den kulturen som oppstod under de sterke fønikiske og greske påvirkningene. Den såkalte Castro-kulturen i Sør-Portugal viser sterke påvirkninger fra Hellas og Karthago. Fra den iberiske kulturen i det sørøstlige Spania og Andalucía kjennes flere templer som viser tydelig gresk innflytelse. Bymuren rundt Tarragona i Catalonia, «den kyklopiske mur», viser greske trekk ved byggeskikken. Påvirkning fra arkaisk gresk kunst kan også påvises. I det samme området er det dessuten gjort mange funn av greske importgjenstander.

Den andre puniske krigen, også kalt «Hannibalskrigen», stod mellom romerne og kartagerne mellom 218 og 201 fvt., og den endte med romersk okkupasjon av hele den iberiske halvøy. Det geografiske området ble fra dette punktet kjent som Hispania, og ble delt i ulike deler. Fra og med år 200 var hele halvøya vant med kontakt utenifra, og urbanisering av områdene skjøt fart. Like fullt var den romerske kontrollen over den iberiske halvøy under kontinuerlig trussel i perioden som følge av ulike folkegruppers tilstedeværelse og motstand (lusitanere og keltiberere). Parallelt med dette etablerte romerne omfattende gruvedrift i regionen og ble raskt den viktigste produsenten av gull, sølv og kobber. I tillegg lå forholdene til rette for omfattende fiske, dyrking av hvete, og olje.

I det femte århundre begynte germanske stammer, som vandalene og senere visigotene, å okkupere halvøyen. Noen hundre år etter krysset muslimske erobrere Gibraltarstredet under ledelse av Tariq Ibn Ziyad, og i løpet av åtte år erobret disse hele den iberiske halvøya foruten de nordlige delene. Dette ledet til etableringen av riket kjent som Al-Ándalus. De muslimske erobrerne bestod i all hovedsak av arabere og berbere, og de gjennomførte gradvis en arabisering av befolkningen mellom det niende og tiende århundre, noe som har hatt en permanent effekt på eksempelvis kastiljansk. I etterkant av dette konverterte også majoriteten av befolkningen i Al-Ándalus til islam.

Etter flere hundre år med islamsk herredømme på den iberiske halvøya begynte kristne styrker en omfattende ekspansjon sørover. De etablerte raskt tilstedeværelse og innflytelse via kommersielle interesser, men territoriell kontroll gikk sakte. I middelalderen hadde de katolske monarkene i Castilla og León ambisjoner om å etablere et imperium basert på katolsk ideologi, og dette gjorde at rikene ble forent i år 1230, men de evnet ikke å ekspandere ytterligere som følge av intern uro preget av splittende politiske interesser.

Det var først på slutten av det 14. århundre at Portugal og Castilla og Aragón tok kontrollen over hele halvøya. Førstnevnte startet ekspansjon sørover med erobringen av Algarve i år 1249, og deretter Porto i 1418. Det siste muslimske riket, Granada, falt i 1492 til forente styrker fra kongedømmene Castilla og Aragón. I etterkant av dette flyktet mange muslimer, og de som ble værende, ble tvunget til å konvertere til katolisismen eller risikere å bli utvist. Omfattende forskning på denne perioden indikerer at så mange som 11–12 millioner mennesker bodde på den iberiske halvøya i 1490.