Colombias historie går langt tilbake i tid før landet ble kolonisert av Spania på 1500-tallet, da under navnet Nueva Granada. Da spanjolene ankom i 1499 bodde antagelig mellom tre og fire millioner urfolk i landområdene som er dagens Colombia.
Utsiktene til gull og legenden om
El Dorado
gjorde området tiltrekkende for spanjolene. Deres brutale erobring av innlandet førte raskt til en kraftig reduksjon i urbefolkningen.
Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) ble grunnlagt i 1538 og ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. Landet fikk i 1718 status som visekongedømme i det spanske riket og erklært som selvstendig republikk, Gran Colombia, i 1819. Simón Bolívars drøm om et forent Sør-Amerika raknet da Gran Colombia falt fra hverandre.
Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Colombias historie på 1800-tallet var preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet.
Fagforeninger og venstreorienterte partier oppsto i Colombia i første halvdel av 1900-tallet. På slutten av 1920-årene opplevde Colombia flere store streiker hvorav de fleste ble brutalt slått ned av hæren. Konflikt mellom liberale og konservative preget Colombia fram til 1953 da de militære grep makten for første og eneste gang i Colombias historie. I 1956 inngikk de konservative og liberale en avtale om å bytte statsmakten seg imellom hvert fjerde år i 16 år. Denne politiske koalisjonen, kjent som «Nasjonal Front», ekskluderte andre politiske partier og varte i perioden 1958–1974.
Denne stabiliteten fikk Colombia til å fremstå som et stabilt motstykke til de militære regimene som dominerte Latin-Amerika i 1960- og 1970-årene.
Den tilsynelatende politiske stabiliteten oppnådd ved Nasjonal Front, dekket over stor uro på landsbygda og hos andre politiske aktører. I samme periode ble de første geriljaene og paramilitære gruppene i Colombia dannet. FARC-EP ble dannet i 1964, og dette året anses som starten for den colombianske borgerkrigen.
Fra slutten av 1970-tallet fikk illegale virksomheter som produksjon og smugling av narkotika stadig større betydning i colombiansk politikk og økonomi. Kokainkartellet i Medellín erklærte «total krig» mot regjeringen i 1989 og tre kandidater ble myrdet under presidentvalgkampen i 1990. Sivilbefolkningen befant seg mellom dødsskvadroner, paramilitære grupper og gerilja, som alle spredte frykt på landsbygda.
Det ble gjort flere forsøk på forhandlinger med geriljaen på 1990-tallet, en tid også preget av økonomisk liberalisering og en ny grunnlov. I 2005 ble det satt i gang demobilisering av de paramilitære under president Álvaro Uribe. Ofrenes rettigheter ble satt på dagsordenen og fulgt opp av president Juan Manuel Santos. I 2012 startet fredsforhandlingene mellom regjeringen og FARC, og etter fire år med forhandlinger tilrettelagt av Norge og Cuba, ble en fredsavtale undertegnet i 2016. FARC har siden demobilisert og blitt til et politisk parti med representanter i kongressen, men det gjenstår store utfordringer med implementeringen av fredsavtalen.
Kommentarer (5)
skrev malin furevik
svarte Gunn Hild Lem
svarte Gunn Hild Lem
skrev Jon Bech
svarte Ola Nordal
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.