arvelig kreft

Svært mange medfødte forandringer i arvestoffet (DNA) kan gi en person økt risiko for kreft. En enkelt forandring kan i mange tilfeller disponere for kreft i ulike organer. Omvendt kan kreft i et organ være et resultat av en arvelig forandring i et av flere mulige gener.

De fleste sykdommene er autosomal dominant arvelige; det vil si at kreftsykdommen kan slå ut selv om en person har arvet genfeilen fra kun én av sine foreldre. Immunsviktsykdommen ataxia telangiectasia er spesiell. Denne sykdommen følger autosomal recessiv arvegang, som betyr at pasienten må ha arvet en sykdomsgivende variant fra både mor og far for å få sykdommen. Ved ataxia telangiectasia er det likevel tilstrekkelig å være frisk arvebærer for bare én av de to variantene for å få økt risiko for kreft. En kan da si at kreftdisposisjonen følger dominant arvegang selv om grunnsykdommen følger recessiv arvegang.

Tabell 1. Hyppigste arvelige kreftsykdommer og -syndromer hos voksne

Hvor høy risikoen er for kreft varierer mye for de ulike tilstandene. De aller fleste tilfeller av våre hyppigste kreftformer, tarmkreft, brystkreft og melanom oppstår hos personer som ikke har arvelige genforandringer.

Retinoblastom er en sjelden form for kreft i øyets netthinne som oppstår hos små barn. Den antas å alltid være genetisk bestemt. Barna har da en medfødt genetisk forandring som kan være nedarvet i alle kroppens celler (en kimbanemutasjon) eller nyoppstått i øyet (en somatisk mutasjon). Kreftsykdommen oppstår når det skjer en ny, somatisk mutasjon under celledeling i netthinnen. Det er mistenkt at dette også er mekanismen ved flere arvelige kreftsykdommer (Knudsons toskrittshypotese). Når en studerer familietreet i disse slektene fremviser kreftsykdommen et dominant arvemønster selv om den skyldes to sykdomsgivende varianter i genet. Årsaken kan være at det er ekstra høy risiko for nye mutasjoner som følge av spesielt aktiv celledeling i visse vev, som for eksempel netthinnen.

Jevnlig publiseres nye sammenhenger mellom gener og kreftrisiko. Den store interessen på dette fagområdet skyldes et håp om å kunne forebygge flere tilfeller med kreft og utvikle effektiv behandling for kreft. Et stadig økende antall personer velger å få utført en undersøkelse av mange gener som kan gi arvelig kreft i håp om at kjennskap til deres genetiske predisposisjon vil kunne utløse effektiv forebygging ved tidligere, hyppigere og mer målrettede kontroller med for eksempel bildediagnostikk, undersøkelser av bryst eller tarm, forebyggende kirurgi, eller biomarkører i blodprøver. Ved noen av kreftsykdommene, i sær BRCA1- og BRCA2-relatet bryst- og eggstokkreft er persontilpassede forebyggende tiltak svært effektive. Kirurgisk fjerning av brystvev ved 25 års-alder og fjerning av eggstokker eller eggledere ved 35 års-alder vil kunne redusere personens risiko for bryst- og eggstokkreft til langt under befolkningsrisikoen.

Ved andre arvelige kreftsykdommer er det små muligheter for forebygging, og nytten av genetisk testing av en frisk person (prediktiv genetisk testing) for disse er da diskutabel og må adresseres i en genetisk veiledningssamtale, som er lovbestemt i Norge. Legekontroller er ressurskrevende for helsevesenet og kan ha begrenset nytte. Tidlig diagnostikk kan være vanskelig eller umulig hvis kreften kan oppstå mange steder i kroppen eller der den ikke kan oppdages. Endelig er det ikke gitt at tidlig påvisning av kreft alltid vil føre til mer effektiv behandling. Det er likevel antatt at det i de fleste tilfeller er en fordel å komme i gang med behandling på et tidlig tidspunkt, og et flertall av personer som kommer til genetisk veiledning ønsker uansett å få vite om sin risiko.

Kjennskap til en arvelig kreftsykdom kan i blant ha viktige konsekvenser for valg av kreftbehandling. For eksempel kan påvisning av en arvelig BRCA1-relatert kreftsykdom påvirke valg av kirurgisk behandling av brystkreft. Ved Lynchs syndrom har pasienten særlig høy risiko for utvikling av tarmkreft og kreft i livmoren. Ved tarmkreft kan undersøkelser av biomarkørene KRAS, NRAS og BRAF og påvisning av mikrosatelitt-instabilitet og defekt DNA-reparasjon i svulsten gi individualisert målrettet eller immunbasert kreftbehandling som er tilpasset den enkelte pasient. Nyere forskning har pekt på at også undersøkelser av proteiner som spiller en rolle i kreftutviklingen og som enten har en beskyttende effekt eller gir økt risiko kan gjøre behandlingen bedre tilpasset den enkelte pasient.

• kreft
• genetikk
• medisinsk genetikk
• brystkreft