uranressurser

Uran (U) er et forholdsvis vanlig grunnstoff som finnes både i fjell og i havet. I mengde kan det sammenlignes med sink og tinn. Den gjennomsnittlige konsentrasjonen i jordskorpen er 2,8 ppm (parts per million). Granitt inneholder typisk 3-5 ppm.

I mindre grad forekommer uran i så store konsentrasjoner at det kan karakteriseres som uranmalm og dermed bli utvinnbar i økonomisk forstand. Konsentrasjonen må da i det minste være 1000 ppm (0,1 prosent), men dette er også avhengig av hvor lett det er å skille ut uranet fra de andre grunnstoffene. Den største konsentrasjonen av uran som er funnet er i Canada med hele 200 000 ppm (20 prosent).

Tabell 1 viser påviste uranreserver i verden. Grensen for hva som anses som utvinnbar er satt til USD 130/kgU.

^{(Kilde: World Nuclear Association)}

Totalt er det påvist nær 6 millioner tonn utvinnbar uran i verden. Med et årlig forbruk på 68 000 tonn vil dagens påviste reserver vare i nærmere 90 år. Uranet kan på det grunnlag karakteriseres som en knapphetsressurs, men målt i antall gjenværende år er uranreservene større enn de fleste andre metaller. Leting etter nye forekomster og høyere priser vil normalt bidra til at ressursgrunnlaget blir bedre enn det som er påvist i dag. Bare siden 1975 er påviste uranreserver økt med en faktor på over 3.

Med høyere priser vil også ukonvensjonelle ressurser kunne tas i bruk. For eksempel inneholder kull store mengder uran. Uraninnholdet i kull varierer opp til 315 ppm. Gjennomsnittlig innhold av uran i aske fra kullfyring er rundt 200 ppm. Det samlede volumet fra denne ressursen er imidlertid lite. Derimot har havet store forekomster av uran, hele 4,6 milliarder tonn. Konsentrasjonen er imidlertid svært lav og anslått til bare 3,3 ppb, eller 3,3 mikrogram per liter sjøvann. Til tross for den svært lave konsentrasjonen er det teknisk mulig å utvinne uran fra havet, men foreløpig er ikke dette økonomisk interessant. Arbeid med å forbedre teknikken pågår, blant annet som en del av den forskningen som pågår for å trekke giftige metaller ut av havet.

Dertil kommer at utstrakt bruk av hurtige formeringsreaktorer vil øke utnyttelsesgraden av uranet med en faktor som nærmer seg 100. Påviste uranreserver vil da kunne vare i flere tusen år.